Smerte er som sult (Melzacks smerte-matrise del 2)

(Dette er del to av en serie på tre bloggposter. Del en finner du her.)

Smerte er som sult og tørst

Patrick Wall ha foreslått at smerte kan sammenliknes med en «behovs-tilstand», slik som tørst eller sult [1]. Begge disse er ubehagelige tilstander som krever handling for å kunne nedreguleres, med andre ord en «fullbyrdende» handling.

• Dersom du er tørst, er det å drikke den «fullbyrdende» handlingen som tilfredsstiller denne spesielle «behovs-tilstanden»
• Dersom du er sulten, er det å spise den «fullbyrdende» handlingen som tilfredsstiller denne aktuelle «behovs-tilstanden»
• Dersom du opplever smerte, er det å finne en måte å bevege seg som opphever følelsen av at du ikke kan gjøre denne bevegelsen, som vil tilfredsstille denne aktuelle «behovs-tilstanden».

Slik bevegelse vil være bevegelse som er unik for deg. Du («borgermesteren» for din «by» av celler) må tre til siden og la hjernen din finne en måte å bevege deg/sin organisme på.  Slik  kan den tilfredsstille den «behovs-tilstanden» som har oppstått (vanligvis) på grunn av mangel på bevegelse fordi vi (vanligvis) beveger oss så lite nå om dagen. Mer bevegelse er som oftest det som trengs for vanlig mekanisk smerte ~ ved å la din egen hjerne tilby sine egne framstillinger av kroppen med en ny input som den opplever som ikke-truende. Dette vil lede til bevegelse uttrykt gjennom hele kroppen, som dermed forandrer din egen fysiske (sensorisk-diskriminerende) input. Å lære hvordan å finne ny bevegelse når bevegelsen virker forhindret av smerte kan være litt av en utfordring, hvilket er noe av grunnen til at folk ofte oppsøker kroppsterapier eller bevegelsesterapier for å få hjelp til å skjønne og gjenvinne smertefri bevegelse.

La oss tenke litt mer langsomt over dette avsnittet, og pakke det ut.

Bakgrunnsinformasjon.

Ofte mangler folk bevissthet om at «kroppene deres» ønsker å bevege på seg. Husk Greenspan: «Bevegelse er den ufravikelige betingelsen for liv i dyreriket: bevisst, retningsstyrt, internt igangsatt, ofte hurtig bevegelse.» Bevegelse er naturlig. Å holde bevegelse tilbake er en kulturelt lært undertrykkende form for oppførsel, som mennesker virker veldig flinke til.

Barn læres opp i vår kultur til å sitte. Sitt på skolen, sitt hjemme, sitt for å leke, sitt ved en datamaskin. Dette forbereder barna på å sitte på arbeidsplassen senere i livet. Dersom barn ikke vil (eller kan) lære å sitte stille når kulturen ser det som passende, med pauser bare på gitte klokkeslett, får de merkelappen hyperaktive. Kanskje de bare er urolige barn? Kanskje de trenger å bevege på seg for å kunne tenke?

Uansett, de aller fleste lærer å holde igjen uroen sin for å bedre kunne gli inn og tilpasse seg sosialt. Denne nedreguleringen av bevegelse blir en ubevisst vane.

Fysiologisk.

• Nervesystemet består av bare 2% av kroppsvekten til et menneske, men forbruker 20% av all tilgjengelig oksygen/energi.
• Nerver som snører seg gjennom kroppen er en del av nervesystemet. Man anslår at det er ca 72 km nerver i oss alle. Hver nerve er som en fiber-optisk kabel, som inneholder mange nevroner. Dersom kroppen til et enkelt nevron ble forstørret til størrelsen av en tennisball, ville dens akson (den lange tynne delen) være 800 meter lang og tykk som en hageslange. (Jack Nolte, nevroanatomiker, i Encyclopedia of the Human Brain). Heldigvis har hver nerve et stort overskudd av sirkulatoriske forsyninger til å fore sultne nevroner hele veien langs disse lange aksonene.
• Perifere nerver trenger bevegelse for å mekanisk stimulere kapillarene (vasa nervorum), inni deres nevrale omslag, overalt i kroppen.
  
  

Å sitte stille i lange perioder kan påføre langvarige mekaniske misdannelser på nerver. Noen av kapillarene vil forbli hele men andre vil være avstengt i for lange tidsrom, noe som negativt påvirker en del av nevronene inne i nerva. Sansesystemet inne i selve nerva kalles nervi nervorum. Blant annet videresender den informasjon til hjernen om det kjemiske miljøet inne i ei gitt nerve. Den rapporterer om oksygen-nivåer og/eller andre kjemiske stress-tilstander inne i nervene (se «interosepsjon» over) og/eller mekaniske trykk som bygger seg opp inne i nerverommene (Lundborg, om mini-compartment syndrom)

Hjernen kan oppfatte, behandle, og handle på denne informasjonen lenge før noen egentlig nerve-«skade» skjer.

Denne input’en går opp og inn i hjernen hele tida, som fysisk (sensorisk-diskriminitativ) input. Hjernen er kan hende ikke særlig bekymret over dette, og det kan gå lang tid mens hjernen forholder seg helt ubekymret til denne input’en. Men så en dag, avhengig av omstendigheter, kan den registrere denne innkommende informasjonen som en trussel, og skaper så en smerterespons som du må forholde deg til. Alt den ber om, vanligvis, er bevegelse, men hvis du har fått den vanen at du ikke beveger deg, kan det hende du tolker denne smerten som at noe er «feil» med kroppen din. Smerte er som en speilsal på tivoli, det oppfattes ofte veldig urovekkende. Den er et alarmsystem, og selv om den er ment å kalle på din oppmerksomhet, kan den også skape panikk og redsel for «bevegelse», særlig hvis du er redd for at du kan ha «skadet» noe.

Dersom du ser på nevromatrise-diagrammet igjen, ser du at smerte er en output som hjernen sender til alle delene sine, inkludert din bevisste oppmerksomhet. Det er muligens noe vi gjerne ikke skulle være oppmerksomme på i det hele tatt – men vi trenger denne kapasiteten . Barn som fødes uten en gitt reseptor som varsler om trussel (nocisepsjon), f.eks at man slår seg, og således har hjerner som mangler input som er nødvendig for å kunne skape en smerte-opplevelse, pleier å dø unge av skader de ganske enkelt ikke kan føle er «farlige».

Så hva med smerte som skapePs i fravær av en egentlig skade? Vel, hjerner er i stand til å regulere (skru opp eller ned) deres nivå av mottakelighet i bakhjernen og i ryggmargen. Dette kalles sensitivisering eller oppregulering når man skrur opp, og desensitivisering eller nedregulering når man skrur ned.

En sensitivisert tilstand betyr at terskelen er senket: det er som om hjernen vår var en innbruddsalarm og noen har bestemt seg for å tulle med innstillingene på dens bevegelsesdetektor. Istedet for innstillinger som gjør at alarmen går når noen kommer inn i rommet, er innstillingene sensitivisert til å gå av på upassende tidspunkter. På grunn av denne sensitiviseringen vil bevegelsesdetektoren også legge merke til noen som uskyldig går på fortauet på andre siden av gaten, for så å utløse alarmen!

Hva vil skru disse bevegelsesdetektor-innstillingene ned? Vel, bevegelse vil høyst sannsynligvis være det som skal til. Men det må være bevegelse som hjernen ikke registrerer som truende.

I neste blogg-post – Bevegelse er helbredende (Melzacks smerte-matrise del 3) – ser vi nærmere på hvordan man gjør slike bevegelser.

Har du spørsmål eller kommentarer? Legg gjerne igjen nede på denne siden.

Referanser:

[1] Wall, P. (1999) Textbook of Pain